MØBELMUSEET, SYKKYLVEN

Kjernestykker (1998)

Norsk møbelhistorie sett gjennom 12 klassikere. Vandreutstilling, åpnet hos Norsk Form i Oslo i april 1998. Fra vugge til grav har vi alle et forhold til møbler. Det har ført til at utviklingen av gode møbler har lange tradisjoner i Norge fra naturalhushold og handverk til moderne produksjon i samarbeid med dyktige formgivere.

 

Møbelproduksjon er i dag en av de få gjenværende ferdigvareindustrier i Norge. Tekstil- og skotøytilvirkningen har «flagget ut», mens vi fortsatt kan glede oss over å være nær selvforsynt med slike møbler som folk flest bruker hjemme. Dette har ført til at styret i Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven har kastet sine øyne på utviklingen av norsk møbelindustri i dette århundrede – fra den spede begynnelse med korgmøbler – til utsøkte designprodukter i grenselandet mellom bruksmøbler og fri kunstnerisk utfoldelse. Utstillingen «Kjernestykker» skal, etter en vandreperiode, danne grunnlaget for en permanent samling av norske møbler i Norsk Møbelfaglig Senters lokaler i Sykkylven. I første omgang har senteret gitt juryen i oppgave å velge 12 modeller som hver i sær skal beskrive periodene fra 1900 opp til i dag. Senere vil presentasjonen bli utvidet slik at den blir en fullverdig dokumentasjon av norsk møelproduksjon og designutvikling.

Norsk Møbelfaglig Senter har knyttet strenge kriterier til det utvalget som vises. Møblene skal være norske. De skal enkeltvis være representative for sin periode og skal samlet vise utviklingen i design, teknologi og boform. Det er tatt hensyn til at hvert enkelt møbel som vises skal uttrykke kvalitet i funksjon, ergonomi, form, materialer og helhetsinntrykk. Norsk Møbelfaglig Senter og juryen håper at den utstillingen du nå står ovenfor, skal fortelle om vellykkede veivalg i forskjellige perioder. Ikke minst tilgangen på råmaterialer, teknologi og økonomiske midler sammen med markedsforhold, kompetanse og kreativt overskudd har påvirket disse veivalgene. Slikt sett håper en at utstillingen også skal bli en vandring i en periode i norsk historie der industriutviklingen skjøt fart og utviklet seg til en av de mest betydningsfulle og «hjemmekjære» industrier i landet.

Om valgene og juryen
Juryen har bestått av: Direktør Inge Hermann Langlo, Stokke Industri AS Fylkeskonservator Jens Peter Ringstad, Møre og Romsdal Interiørarkitekt Per Gaarder, Møbelhandlernes Landsforbund Daglig leder Tor Erik Standal ved Norsk Møbelfaglig Senter har vært juryens sekretær. Juryens oppgave har vært å velge 12 norske møbelprodukter som skal danne basis for en permanent utstilling i Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven. Møblene skal være representative for norsk møbelproduksjon i dette århundre, og skal enkeltvis være typiske for sin periode. Det er tatt hensyn til produktenes kvalitet uttrykt i funksjon, ergonomi, form, materialbruk og helhetsinntrykk. I sin presentasjon ønsker juryen å vise utviklingen innenfor norsk møbelindustri fra dens spede begynnelse som «kjellerbedrifter» i Sunnmørs-bygdene – til den høyt utviklede og teknologisk pregede industrien som møbelproduksjon representerer i dag. Møbelindustrien er en av de få gjenværende ferdigvareindustrier i Norge. Juryen har gått gjennom et svært stort materiale. Det har vært umulig å yte rettferdighet til alle. Svært gode produkter og framtredende designere, som vel fortjener å være med i en slik presentasjon, har måttet vike til fordel for andre for å gi utstillingen den tidsriktige dimensjon som er tilsiktet. Juryen vil uttrykke et håp om at utstillingen vil bidra til større forståelse for en viktig industrigren og for møbelkunst som kulturuttrykk.

Korgmøbler, tidlig 1900
Møbelsnekring var en kjent del av virksomheten innenfor naturalhusholdningen. Etter hvert overtok bygdesnekkerne, og senere «fin-snekkere» i byene. Juryen har valgt å vise korgmøbler fra P.I. Langlo som det første eksempel på møbler fra møbelindustriens «gründerperiode». Stedet er Stranda på Sunnmøre. Tidsperioden er i årene 1910 til 1920. Stilhistorisk er de første korgmøblene knyttet til jugendstilen. Produksjonen startet i det som senere er kalt «kjellerbedrifter». Naturgitte forutsetninger for møbelproduksjon var få, men tilgangen på billig arbeidskraft stor. Årsaken finner vi i store barnekull, avtakende emigrasjon til Amerika – og i tillegg odelsretten som ga gård og jordveier til eldste sønn, og levnet lite til resten av barneflokken. Allerede i 1908 ble det arrangert kurs i korgfletting i bygda Stranda på Sunnmøre. Fra «vandrelærer» Methlies innberetning leser vi bl.a: «Ved kurset deltog 15 elever i alderen 15 – 54 år. Der opparbeidedes 242 gjendstande. Ved udstillingen (av elevarbeidene) var fremmødt ca. 200 mennesker». Korgfletting var følgelig et kjent handverk som kunne skape alternativ virksomhet ut over korgenes tilknytning til høy- og fiskebæring og til sjukekorger. P. I. Langlo var en sentral møbelprodusent i denne perioden og senere, fram til at bedriften ble overtatt av Ekornes. Tre av pionerene fra kurset i 1908 var Rasmus Kjølen, Hans P. Ringstad og Peter I. Langlo. For Peter I. Langlo var husflidkurset på Stranda avgjørende for all framtid. Kjente møbelprodusenter som Stranda Lenestolfabrikk og Møre Lenestolfabrikk, senere Møremøbler, nå Fora form, er direkte knoppskytninger fra P. I. Langlo. Korg- og manillamøbler er senere produsert av Slettvoll Møbler og Møre Manilla. Av kjente modeller spredd i stort antall, framhever juryen Lotus tegnet av Peter Opsvik.

Overstoppet «30-tall»
Korgmøbler var opprinnelig uten stopping. Etter hvert ble sete, rygg og armlen overstoppet. Overgangen til helt overstoppede sittemøbler uten synelig treverk skjedde gradvis. Etter hvert som nye bedrifter etablerte seg på Sunnmøre, ble variasjonene over dette temaet mangfoldige. På slutten av 20-tallet og gjennom hele 30-tallet var overstoppede møbler dominerende. Den eneste dekorasjon ut over sømdetaljer, kunne være et skåret forkantbrett i beiset bjørk, ofte med akantusranken som motiv. Stilhistorisk er periodens stoppmøbler knyttet til «nyklassismen», men har også formelementer og linjeføring, som riktig nok i langt slankere former, er tilknyttet europeisk funksjonalisme på 20-tallet. Juryen har valgt en typisk «verksmester-modell». Verksmesteren var ofte daglig leder og disponent. Han ledet produksjonen og var bedriftens formgiver. Etter hvert vant europeiske, og særlig tyske, forbilder innpass i Sunnmørsbygdene og preget modellene. En designsmessig videreføring og rendyrking av «verksmester-modellene» finner vi i Adolf Rellings tidlige arbeider.

Kaminstolen 1946
Uten at navnet dengang var kjent eller i bruk, går det en linje innenfor Scandinavian Design i Danmark fra klassisisten Kaare Klint på 30-tallet, via professor Ole Wanscher, til etterkrigstidens formgivere Hans Wegner, Finn Juhl og Børge Mogensen. Framtredende «skandinavister» i Norge var bl.a. Bjørn Ianke med røtter i det klassiske, med armstolen «New Dehli» for A. Huseby & Co i 1959. Videre Thorbjørn Afdal med «Darby» for Nesjestranda Møbelfabrikk i 1955, Rastad & Relling Tegnekontor med «Spisestol i oljet teak»for Gustav Bahus Eftf. i 1957 og Fredrik Kayser med 1. premiestolen «Athene» for Vatne Lenestolfabrikk i 1960. Møbler under fellesbetegnelsen Scandinavian Design ble videreutviklet bl.a gjennom Sven Ivar Dysthe´s stol Dokka 1001 og Arne Halvorsens bord- serier for Rasmus Solberg. Materialene i perioden var oftest oljebehandlet teak eller mattslipt pali-sander – senere i kombinasjon med stål. Juryen har valgt Kaminstolen 1946 som representativ for perioden. Stolen er tegnet av Adolf Relling og produsert av Aarnæs og Hjelm. Den utmerker seg ved lettehet, klar linjeføring og plastisk treverksutforming. Dette er alle kjennetegn vi forbinder med Scandinavian Design – en periode som i ettertid har satt store krav til treverk-utforming og produksjonsteknologi.

Siesta
Bøytreteknikken er kjent fra Wiener-klassismen gjennom Thonet´s fine gynge- og spiseromsstoler. Teknikken ble videreutviklet av blant andre finske Alvar Alto og amerikaneren Charles Eames. I Skandinavia laget Bruno Mathsson og Arne Jakobsen stoler i lamineringsteknikk på 50-tallet som er blitt stående som klassikere. I norsk møbelproduksjon er lamineringsteknikken videreutviklet til et høyt industrielt og designsmessig nivå. Juryen har valgt Siesta som et fremragende og tidstypisk eksempel på laminerte stoler. Siesta er tegnet av Ingmar Relling og produseres av Vestlandske Møbler, nå overtatt av Ekornes. Stolen ble første gang vist på Bransjerådets konkurranse i 1965 der den fikk 1. premie. Siesta er innkjøpt til Victoria and Albert Museum i 1978 og har fått Norsk Designråds Klassikerpris. Siesta ble første gang presentert i en utgave som i dag ville bli karakterisert som «minimalistisk» – i lyst laminert treverk med en tynn canvaspute i sete og rygg. Siesta fikk først suksess i markedet da den ble lansert med myke hudputer. Få stoler er så ofte kopiert og etterlignet som Siesta. Men i tillegg til slike utvekster, er det i etterkant skapt gode og selvstendige produkter inspirert av Siesta. Et slik eksempel er bl.a. Falcon tegnet i 1971 av Sigurd Resell, produsert av Vatne Lenestolfabrikk og Kengu fra Rykken & Co, nå Rybo Nor, tegnet i 1966 av Elsa og Nordahl Solheim.

Klaffebord 2
Juryen har valgt klaffebord 2 tegnet av Bendt Winge i 60-årene og produsert av Kleppe Møbelfabrikk. Winge etablerte seg i 1934, på et tidspunkt da interiørdesign bare i liten grad var anerkjent som egen disiplin og profesjon. Winge var foregangsmann, og så tidlig som i 1946 utviklet han det første kjente norske møbelsystemet etter prinsippet for «knock-down» med Bærums Verk som produsent. Allerede i 1966, og i god tid før Piet Hein, konstruerte Bent Winge sin første bordplate ut fra en formel for «superellipse» Begge disse prinsippene – ellipsen og det sammeleggbare – gjenfinner vi i klaffebordet. Stilt opp mot vegg har bordet et plasskrav som lett gjør at det kan plasseres i datidens «bokseksjoner» som småfamiliens spise- eller arbeidsplass. Fullt utslått gir bordet plass til 6 personer. Klaffebord 2 er et produkt av skandinavisk tenkesett. Det har sine røtter i norsk bygdetradisjon. Det er i tillegg et uttrykk for en sosial innstilling også til møbeldesign. Perioden var preget av borettslagenes trangbodde «husbank-leiligheter», og tidens møbeldesign måtte forholde seg til en ny sosial boligform som krevet nettopp praktiske løsninger. Klaffebord 2 er videreført i en rekke løsninger tilpasset de mange «bok-seksjoner» som så dagens lys i 60- og 70-årene.

Veggen
Bokreoler, som senere fikk fellesbetegnelsen «bokseksjoner», hadde sin store periode i 1960-årene. Størst utbredelse fikk systemer som bl.a. Veggen fra Erling T. Scheen Møbelfabrikk, Bokroa fra Eidsvoll Møbelfabrikk, Veggen de Lux fra Ringerike Møbler, Royal fra Gustav Bahus, Ergo fra Blindheim Møbelfabrikk og Rival fra Brødrene Jåtog. Juryen har valgt den orginale Veggen, et verksmesterarbeid som siden ble videreutviklet av Bruksbo´s Tegnekontor ved Thorbjørn Afdal. Veggen ble lansert første gang i 1941 – den gang i tresortene bjerk og mahogny. Den produseres fortsatt, og nå i hovedsak i furu og eik. Felles for reolsystemene var at de ble videreutviklet fra å være rene bokhyller, til etter hvert å dekke de fleste oppbevaringsbehov for dekketøy, serviser, hjemmearkiv og selvfølgelig – bøker. I tillegg til arbeids- og spiseplass, ble etterhvert «seksjonen» familiens fjernsynsarena og stuens midtpunkt. Veggen er et tidstypisk uttrykk for periodens trangboddhet og behovet for praktiske løsninger.

Stressless orginal
Høgsete og kongestoler har tradisjoner i norsk møbelkunst. Deres funksjon var å framheve personen framfor å gi et godt sete. «Ørelappstolen» var den første som tok hensyn til at mennesket både ville sitte og hvile. Siden «ørelappstolen» er det utviklet hvilestoler som tilførte sittemøbelet nye funksjoner ut over hvile og avslapning. «Sliding-stolen» hadde lange tradisjoner, og senere kom mer sinnrike stoler som Rockestolen fra Arnestad Bruk, Combi Star fra Stokke Fabrikker og Manjana fra Hjellegjerde, alle i slutten av 50-årene og gjennom 60-årene. Juryen har valgt Stressless Orginal fra 1971. Stolen fikk sin form i et samarbeid mellom J. E. Ekornes Fabrikker og designteamet Svein Leirdal, Svein Asbjørnsen og Jan Lade. Sykkylvs-designerne ble forelagt et hvile-konsept fra Ekornes og videreutviklet dette til det vi i dag kjenner som Stressless Orginal. Stressless tilfører nye dimensjoner i forhold til «faste» hvilestoler. Stressless ble «TV-stolen» – regulerbar, trinnløs, med sving og etterhvert, en nakkepute som kommer hodet i møte. Stilhistorisk må den kalles «postfunksjonalistisk» med klart skille mellom det stoppede setet, ryggen, lenene og nakkeputen i kontrast til synlig bærende konstruksjon i et så fremmed møbelmateriale som stålrør i crom eller kopperfarge. I ekstreme tilfeller er også Stressless produsert i gullbelagt stål. Senere er Stressless videreutviklet til å omfatte modeller med synlig treverk. Den er blitt bevegelige sofaer, og nå senest er det også utviklet en Stresslessseng. Stressless-modellene er noen av Norges mest kjente møbel-produkter i eksportmarkedene.

Balans variable
God ergonomi er en del av sittemøbelets designkvaliteter. Det er et krav at stolen skal møte kroppen og gi støtte, avlastning og hvile i forhold til nakke, rygg, hofter og bekken. I de siste 20 årene har ergonomi blitt et synlig element i stoldesign. Mange av periodens beste eksempler på ergonomi i design har fått sitt visuelle uttrykk gjennom slike «kroppsvennlige» funksjoner. Juryen har valgt Balans Variabel – tegnet av Peter Opsvik og produsert av Stokke Fabrikker – som en av 25 modeller innenfor temaet, tegnet av Svein Gusrud, Peter Opsvik og Oddvin Rykken – med oppfinneren Hans Chr. Mengshol som konseptinnehaver. Designkonseptet ble første gangen presentert som nyskapning på Scandinavian Furniture Fair i København i 1979 under tema: «Er det behov for en alternativ sittestilling?». Modellene ble produsert av HÅG, Rybo, Sandella Fabrikken og Stokke Fabrikker. Balanskonseptet var ikke minst epokegjørende ved at det ble skapt gjennom et bredt team-arbeid. Idéskaperne fikk Jakob-prisen i 1986. I dag selges Balans-modellene i store antall over hele verden. Under paraplyen «eksperimentell design» har mange designere forsøkt å skape tilsvarende suksesser, men uten å lykkes. Kanskje bekrefter dette at Balans-konseptet er unikt?

Tripp trapp
Barnemøbler har vært et lite påaktet område innenfor møbeldesign i etterkrigstiden. Fra tid til annen har det dukket opp kombinerte leke- og oppbevaringsmøbler som i form- og fargebruk skulle appellere til barns fantasi, men lite var gjort som tok hensyn til at barn er «små mennesker» blant voksne. Et hederlig unntak er «pottestolen» som ble alminnelig i mellomkrigstiden og som med et enkelt håndgrep kunne gjøres om fra «høyt sete» med innebygget potte-funksjon, til lekebord med stol. Når juryen har valgt Tripp Trapp er dette fordi stolen er en framragende designsmessig bearbeidelse av et kjent problemområde: «Hvordan bringe små barn på nivå med voksne ved spisebord, i lek og arbeid samtidig som sikkerhet og ergonomi ivaretas?» Tripp Trapp er tegnet av Peter Opsvik i 1972 og produseres og markedsføres av Stokke Fabrikker. Stolens mest unike egenskap er at den «vokser» med barnet. Etter 25 år i markedet er Tripp Trapp solgt i et antall på mer enn 2 milioner eksemplarer. Bare innenfor Norge, med ca. 60.000 barnefødsler pr. år, selges det fortsatt omkring 20.000 Tripp Trapp´er årlig. Den brukes i første rekke i hjemmene der den etter hvert går i arv fra barn til barn. Tripp Trapp har også et solid marked i kaféer, restauranter og institusjoner, og er en suksess i eksportmarkedene. Tripp Trapp og Peter Opsvik er hedret med Norsk Designråd´s Klassikerpris. Noe av Tripp Trappen´s suksess bevises også ved at den sammen med Siesta fra Vestlandske Møbler og Laminette fra Møremøbler, nå Fora form, er det norske møbel som oftest er forsøkt kopiert såvel hjemme som ute.

Laminette
Behovet for stabelbare stoler til konferanser, kantiner, kaféer og tilsvarende forsamlingslokaler er stort. Kravet til slike stoler er at de skal ha gode sitte-egenskaper, være lite plasskrevende, ha lav vekt, være lette å flytte og å oppbevare. I mange år var stålrørstoler med formpresset finérsete enerådende. Etter hvert som lamineringsteknikken ble videreutviklet overtok treverk som materiale, og det er utviklet en rekke modeller av norske designere som på en utmerket måte tilfredsstiller kravene til stabelstolens egenskaper. Juryen har valgt Laminette tegnet av Sven Ivar Dysthe og produsert av Møre Lenestolfabrikk, senere Møremøbler og nå Fora form. Laminette ble første gangen presentert på Scandinavian Furniture Fair i København i 1967. Laminette er tildelt Norsk Designråd´s Merke for god Design, rådets klassikerpris og det japanske G-Mark. Stolen er til nå produsert i et antall på mer enn 700.000 eksemplarer. Laminette har egenskaper som fullt ut tilfredstiller kravene til en god stabelstol. Den har i tillegg en armlenkonstruksjon som tillater at stolen kan trekkes godt inn under arbeidsbordet. Armlenet styrker i tillegg stolens konstruksjon og gir armen en naturlig hvilestilling. En enkel koplingsmekanisme gjør Laminette vel egnet til auditorier, kirker og større forsamlingslokaler. I tillegg til ofte å være forsøkt kopiert, har Laminette inspirert designere i inn- og utland til å skape selvstendige produkter innenfor samme tema.

Ekstrem
I sine mest outrerte uttrykk beveger møbeldesign seg i grenselandet mellom funksjon og fri form. Gjennom lek, inspirasjon og assosiasjoner er det i 1980-årene skapt møbler som, med sine formmessige tilleggsverdier, inviterer til tankeflukt og fantasi langt ut over deres egentlige brukbarhet som sitteredskap eller oppbevaringsmøbler. Gode eksempler er bl.a Torstein Nilsen´s Totem fra 1984 for Møremøbler, Torstein Flatøy´s Concorde fra 1985 for Gustav Bahus og Peter Opsvik´s Hender fra 1986 for Cylindra eller Garden for Stokke Fabrikker. Juryen har valgt stolen Ekstrem tegnet av Terje Ekstrøm allerede i 1972, men først produsert av Hjellegjerde Møbler i 1984. I 1988 / 89 ble produksjonen overtatt av Stokke Fabrikker. Ekstrem inngår i dag i Stokkes konsept «Bevegelse og variasjon». Den tilfeldige tilskuer vil kan hende i Ekstrem se for seg noe som minner om en edderkopp i fri utførelse. Setter han seg, vil han oppdage at formen er et sitteredskap med utallige variasjonsmuligheter i sittestillinger. Stolen, som har fått sitt navn dels fra designerens etternavn, dels fra sin utradisjonelle form, har en ergonomi som nettopp inviterer til «bevegelse og variasjon». Ekstrem er et tilbud til «det lekende menneske», og er uttrykk for at møbeldesign ikke kjenner grenser.

Futurum
Futurum – Rastad og rellings tegnekontor.
Hyttemøbler er et vel kjent tema innenfor norsk møbeltradisjon. Bygdesnekkerne tilbød sine «slidingstoler», sine benker, stoler, framskap og langbord. Enkle bondemøbler var forbilde. Den første designsmessige tilpasningen til den rene norske bondekultur ble gjort av reklamemannen Ragnvald Krogenæs på 40-tallet. Hans «Gudbrandsdals» temaer har lagt grunnlaget for en rik møbelindustri i området. Først ute med «moderne» hyttemøbler var Alf Sture allerede tidlig i 40-årene. Senere fulgte bl.a. Edvin Helseth med sin Trybo armstol i 1966 for Stange Bruk. Juryen har valgt serien Futurum tegnet av Rastad & Rellings Tegne-kontor i 1965 og produsert av Sørliemøbler. Serien ble senere utvidet til også å omfatte bord, skap og reoler produsert av Mysen Møbelindustri. Futurum ble til ved at Alf Midtbust, direktøren for Møbelprodusentenes Landsforbund, i 1965 utfordret en gruppe designere til å lage forslag til møbler i furu for feriehus. Møblene skulle stilles ut på møbelutstillingen i Stavanger våren 1965. Publikum viste en umiddelbar stor interesse for møblene. Serien har fått en langt bredere anvendelse enn som hyttemøbler. Futurum er enkel i form og materialvalg, produsert i natur- eller beiset furu med canvas bæreduk og oftest brukt med enkle, robuste og ensfargede ullstoffer. Møblene er uten ornamenter, de er lette å flytte og å rengjøre. Serien har et «modernistisk» stilpreg og kan med rette karrakteriseres som Scandinavian Design omsatt til norsk. Serien hadde en særlig appell til nøkterne «intelektualister». I sin siste «store» periode var Futurum et selvsagt valg til lærerværelser over hele Norge. Futurum har mottatt Den Norske Designprisen, Møbelbransjens Kolleksjonspris og ærespris fra V. Wiener Internationaler Møbelsalon. Futurum har et felles preg med modeller som Hunter fra Stranda Industri tegnet av Bruksbos Tegnekontor, Party og Amigo fra Ekornes og Struktur fra Knekten Industrier tegnet av Per Øie.

(Eldar Høidal)