MØBELMUSEET, SYKKYLVEN

Høyt og lavt i norsk møbeldesign (2

Utstilling Norsk Møbelfaglig Senter. Norsk Møbelfaglig Senter vil med årets temautstilling sette søkelys på formgivingen innen den norske møbelproduksjonen. Vi ønsker med dette å bidra til å øke oppmerksomheten rundt bruk av design som et virkemiddel i bedriftenes samlede verdiskaping.

 

I utstillingen ”Høyt og Lavt – i norsk møbeldesign” nærmer vi oss norsk møbelindustridesign gjennom tre innfallvinkler. Vi ser på designprodukter som er utviklet av norske designere og møbelbedrifter de siste femti år, altså et historisk perspektiv. Vi tar for oss produkter som lages i dag, og setter dermed fokus på samtidsscenen. I tillegg ønsker vi å være med norske designere på søk etter morgendagens klassikere.

Fellesnevne
Kanskje den observante tilskuer vil finne noen fellesnevnere i de utstilte og omtalte produktene, selv om de har blitt til over en knapp femtiårsperiode, og selv om altså noen enda bare er ideer på et ark. Skal vi driste oss til å nevne et par av disse fellesnevnerne må det være kvalitetsorientering og vilje til nyskaping. Det er noen produkter som umiddelbart appellerer til oss. Det er ikke nødvendigvis de mest eksperimentelle produktene, like gjerne kan det være produkter som er selvfølgelige, enkle og logiske. Ofte har de noe tidløst over seg. Når du ser enkelte av de klassiske produktene, vil du kanskje bli forbauset over at produktene ble formet så tidlig som de faktisk ble. De ser så moderne ut i formen! Ja, kanskje ble de vurdert som så moderne i sin samtid at de ikke ble gitt sjansen til et møte med det møbelkjøpende publikum. Kanskje er tiden nå moden for å se på de på nytt, og la tankene materialiseres i produkter som kan gjøre livet litt bedre for dem som ønsker å bruke møblene. Vi sikter ikke gjennom denne utstillingen å gi en allmenngyldig definisjon av hva som er god design. Vi innser at vurdering av design er en svært individuell øvelse, og at resultatet av vurderingen vil avhenge av den enkeltes erfaringer, smak, sosiale bakgrunn og en rekke andre faktorer.

For bedriftene som lager møbler, og andre innredningsprodukter, handler god design også om produksjonstilpasning og markedsrespons. Men vi håper gjennom disse glimtene fra den nære møbelhistorien å gi en øket innsikt i moderne, norsk møbeldesign – og kanskje kan vi gjennom utstillingen gi næring til forestillingen om at det lønner seg å satse på kvalitet! ( Eldar Høidal Norsk Møbelfaglig Senter: Fra kunsthåndverk til industridesign). Det gikk lang tid før det ble en konstruktiv og nær dialog mellom de industrielle produksjonsmiljøene og de som arbeidet profesjonelt med formgiving. Fram til ca 1900 var mange kunstnere aktive innen formgiving av nye møbelprodukter. De moderne produksjonsmaskiner og serieframstillingen stilte bestemte krav til produktenes indre logikk og ytre form. Skulle produksjonen bli effektiv nok kunne ikke gjenstandene ha detaljerte utskjæringer og annen ytre pryd som kompliserte eller umuliggjorde maskinenes omgang med materialene. Den nye industrien krevde forenkling og standardisering, slik at den kunne lage produkter i et stort nok volum til å forsvare industriens økede økonomiske forpliktelser.

Først i byene
Det gikk mange år før det vokste fram en profesjonell stand av formgivere som hadde de rette faglige forutsetninger for å spille på lag med industrien og tilpasse seg dens spesielle formkrav. Først i 1930-årene var tiden moden til at designere kunne ta steget inn i møbelindustrien i Norge. At koplinga mellom profesjonell formgiving og industri kom da og ikke tidligere hadde ulike årsaker. Det var først i mellomkrigsårene at gjennombruddet for den industrielle møbelproduksjonen kom. Møbelproduksjonen hadde tidligere i stor utstrekning hatt tilhold i snekkerverksteder i byene. Håndverkerne hentet i utgangspunktet sine modeller og mønstre fra klassiske kilder. Den formmessige nyskaping som skjedde var som tidligere nevnt vesentlig preget av en kunstnerisk eller dekorativ motivasjon. Industrien utviklet i utgangspunktet sine egne produkter etter verksmestermodellen. Det skjedde som regel slik at de hentet inn modeller fra snekkermestrenes verksteder, modeller som ble modifisert og forenklet når det gjaldt oppbygning, sammenføyninger og materialbruk, mens de i det ytre ble lagt så nær opp til forbildene som maskinteknikken tillot.

Først i 1930-årene ble det et marked for produkter som var mer moderne i formen. I første omgang var det verksteder i byene, som Årnes & Hjelm og Hiorth og Østlyngen som svarte på disse utfordringene. Den nye industrien på landsbygda ble ikke designorientert før etter krigen.

Velstandsvekst
I det designmessige paradigmeskiftet som fant sted i 1930-årene viste møbeldesignere og produktutviklere fra kontinentet og de øvrige skandinaviske land vei. Funksjonalismen tok opp i seg de elementer som vi tidligere har berørt, maskinteknikkens krav til vareutforming, et mer demokratisk syn på markedet og generelle stilmessige tilpasninger til et samfunn i rask endring – sosialt og økonomisk. I Frankrike var arkitekten Corbusier anfører med sine minimalistiske bygninger og tilpassede møbler. I Finland varAlvar Aalto den store fornyeren, med sine organiske og nøkterne laminatmøbler. I Sverige markerte Stockholmsutstillingen i 1930 inngangen til en moderne tid på møbeldesignens område. Vakre hverdagsvarer, ble mottoet som kom til å prege en hel generasjon designere. I Norge fikk de unge designerne fra 1939 styrket sin moderne tilnærming gjennom en møbelfordypning i designutdanningen ved Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Nestoren Arne Korsmo kom til å forme mange designere, som etter hvert vendte blikket mot den nye møbelindustrien på landsbygda. Denne industrien så rett nok lenge ut til å greie seg uten profesjonell hjelp av formgivere. I årene under og like etter siste verdenskrig ble det etablert en rekke produksjonsverksteder innen møbelbransjen. Med det etterspørselspresset som eksisterte i disse årene var det ikke behov for å legge merverdier i form av et nyskapende uttrykk ned i produktene. De ulike fabrikantenes produkter så relativt like ut. Mot slutten av 1950-årene var produksjonslivet kommet i normal gjenge etter krigsårenes forsømmelser. De nødtørftige krisevarene fra krigen og de nærmeste årene etter hadde gjort sin oppgave. Inntektsnivået i den norske arbeidsstyrken steg. I 1959 ble arbeidstida nedkortet til 45 timer pr uke. Landet åpnet seg mer mot utlandet, både gjennom handelsavtaler og kulturell påvirkning gjennom massemedier. Alt dette påvirket norske forbrukeres adferd. En vare skulle ikke lenger bare oppfylle fysiske behov, men gi tilleggverdier som gjorde livet lettere og bedre å leve. Det ble gitt rom for de som hadde tanker og ideer om hvordan livene kunne leves i hjem og på kontor…

Industriens logikk
Sykkylvsdesigneren Ingmar Relling er pioneren innenfor moderne norsk møbelindustridesign. Relling tok på alvor industriens egenart. Den er innrettet for å få flest mulig produkter gjennom fremstillingsprosessen på kortest mulig tid. Utfordringen for industridesigneren ble da å gi høyverdig form til produkter som må innordne seg til maskinfresens og sirkelsagens logikk. Og ikke bare det. Designeren måtte også i sitt arbeid tenke på at produktene skulle kunne pakkes med minst mulig bruk av volum for transport over lange avstander. Utover i femtiårene var det stadig flere møbelbedrifter som orienterte seg mot eksport. I 1955 ble den mest kjente eksportorganisasjonen, Westnofa, etablert. I følge designhistorikeren Fredrik Wildhagen er det i første rekke Ingmar Relling å takke for at nøkkelbedriftene i norsk møbelproduksjon i dag ikke lenger kan tenke seg å arbeide med nye møbelprosjekter uten å kople en designer inn i prosessen.

Forflatning?
Ingmar Relling, og hans bror Adolf, tilhører en generasjon norske designere som greide å skape en god kommunikasjon både med produsenter og forbrukere. Sunnmøringen Knut Sæther personifiserte denne kontakten ved at han både var produsent og utdannet som interiørarkitekt. Han var med å starte Vatne Lenestolfabrikk i 1946, en bedrift som greide å kombinere håndverkets kvalitetskrav med formmessig nyorientering og rasjonell produksjon. Ved siden av Knut Sæther selv, bidro Fredrik Kayser, Sigurd Resell og Ingmar Relling til at Vatne Lenestolfabrikk satt en standard som mange andre norske møbelprodusenter prøvde å nærme seg. 1960-årene synes å ha vært de norske møbelformgiveres glansperiode. Eksperter på området, blant annet designerveteraner, har snakket om tiden før og etter forfallet. Forfallet skal ha skjedd tidlig i 1970-årene da forbrukerne gikk bort fra den smale sti og hengav seg til produkter som ikke hadde de kvaliteter designerstanden ønsket å legge inn i møblene. ”En fikk en forsimpling, der det ekte ble byttet ut med erstatningsmaterialer og alt overskudd i detaljer og utførelse ble rasjonalisert bort,” het det i et designer-tilbakeblikk fra 1990-årene. Det som syntes å skje innenfor møbeldesignbildet utover i 1970-årene var at det ble et gap mellom det flertallet av norske møbelforbrukere skaffet seg av interiørprodukter og det de profesjonelle designere faktisk frambød. Årsakene til dette kunne være forskjellige.

Mange møbelbrukere ønsket en oppmyking i forhold til 50- og 60-årenes stramme og nøkterne møbellinjer. Det skjedde en markant lønnsvekst tidlig i 1970-årene, den ble fulgt av en betydelig forbruksvekst. Den gav seg ikke utslag i at konsumentene var villige til å betale mer for hvert møbelstykke. De ville ha en bit av andre forbruksgoder også. Pakketurer til Syden kom i skuddet, hytte på fjellet ble drømmen som det ble mulig å realisere. Bil- og bilbruk stjal både tid og ressurser. Barn- og voksnes fritidsutstyr og klesgarderober gjorde større innhogg i familiebudsjettene enn tidligere. Selv om velstands- og forbruksveksten var markant gjennom 1970-årene førte ikke det til at etterspørselen av designerinitierte møbler vokste tilsvarende. En viktig grunn til at den norske møbelproduksjonen tok nye veier lå ellers i den teknologiske utviklingen i møbelindustrien selv. I 1970-årene ble det et forsterket fokus på effektivisering i bedriftenes produksjonsopplegg. Det ble bygd fabrikkanlegg i èn etasje der produksjonslogistikken ble tilpasset rasjonell framstilling av moduler og varianter i store serier. Lamineringsanlegg gav designerne nye muligheter, men skapte også tvang på grunn av motemessige føringer og teknologiske begrensninger. Bruk av skumplastelementer i produktene førte enhetskostnadene ned, men forsterket kravet om store serier. Det ble stilt større krav til bedriftens ytelser innenfor arbeidsmiljøet, utviklingen av lakk- og utluftingsanlegg gjorde arbeidsmiljøet bedre, men stilte også større krav til lønnsom produksjon. Slik kan vi si at de opplevelsesorienterte forbrukere gikk inn i en allianse med industriorienterte møbelfabrikanter som gav dem produkter som både kunne aksepteres formmessig og gav rom for investering også i andre forbruksgoder.

Kontraktmøbler
Det er likevel feil å si at designerne ble utkoplet i denne perioden. Ingmar Relling var en av dem som standhaftig forble hos industrien, og som viste at det var mulig å kombinere formmessig nytenking med industritilpasset utrustning. Han fikk etterfølgere på sitt eget hjemsted Sykkylven, en kommune som i denne sammenheng var et sentrum mens hovedstaden ble en periferi. Møre Designteam med Svein Asbjørnsen, Jan Lade og Svein Leirvåg var nøkkelpersoner da Hjellegjerde tidlig i 1970-årene utviklet en sofa med vendbare rygger i skumplastmateriale. De samme designere hadde en sentral rolle da Ekornes Stressless-suksess skulle føres fra konsept- til gjennomføringsstadiet. Det ble likevel slik at mange produsenter og designere vendte hverandre ryggen fra midten av 1970-årene. En del produsenter gikk tilbake til verksmestermodellen og utviklet og modifiserte konsepter som lå i tiden og var forventet å nå et høyt nok salgstall. Andre produsenter vendte seg mer målrettet mot det offentlige markedet, statlige og private kontorer og forsamlingshus av ulike slag. Dette markedet var ikke nytt i 1970-årene. Gjennom hele hundreåret hadde møbelverksteder vært engasjert i innredningsoppdrag for private og offentlige byggherrer, ofte i nært samarbeid med byggarkitektene. En industriell tilnærming til dette markedet hører etterkrigstiden til.

City-stolen, designet av Øyvind Iversen og produsert av Møre Lenestolfabrikk i Ørsta, var et av de første standardprodukter som ble tilbudt innkjøpere i offentlige og private samlingshus. Samme bedrift utviklet sitt forhold til dette markedet gjennom sin Lami-familie, der Laminette-stolen (1964) ble det mest varige og suksessrike medlem. Designeren bak disse produktene var Sven-Ivar Dysthe, kanskje den designer som har tegnet flest møbler for offentlige møteplasser. Møre Lenestolfabrikk, som seinere fikk navnene Møremøbler og Fora Form, ble det ledende norske leverandøren innen det som etter hvert fikk navnet kontraktmøbelmarkedet. Andre bedrifter som har gitt varige bidrag til denne sektoren er HovDokka, HÅG, Savo, Sørliemøbler, Haraldssøn, Helland og Aarsland på Vigrestad på Jæren. Ergonomi Kontraktmarkedet ble det nødvendige forum for utklekking av produktmessige innovasjoner – både når det gjaldt estetikk og funksjon. Innenfor det siste feltet er det særlig grunn til å trekke fram den ergonomiske nyorientering som skjedde i designerkretser fra 1970-årene. Designere ble i økende grad oppmerksom på de helsemessige skadevirkninger av langtidssitting i statiske posisjoner. Det moderne mennesket tilbrakte en stor del av sine liv i sittende posisjon, til og fra arbeid, på arbeid og i fritiden. Det ble en oppgave å gjøre denne posisjonen så fri og ledig som mulig ut ifra de gitte forutsetninger.

Designere som Peter Opsvik, Svein Gusrud og Oddvin Rykken var blant dem som var opptatt av å utvikle produkter med en alternativ tilnæring til sittingen som prosess og livsstil. Det kom til å bli møbler rettet mot de offentlige miljøer som i første rekke tok opp i seg impulsene fra de ergonomisk orienterte designere. Av de norske møbelbedrifter plasserte HÅG og StokkeGruppen seg i fremste rekke med slike produkter. Det gav bedriftene også en god plassering i kjøpesterke internasjonale markeder. Også private forbrukere har i økende grad fått øynene opp for møbler som legger til rette for variasjon og bevegelse.

Merverdier
De siste årene ser det ut til å ha blitt en viss tilnærming mellom de to segmentene i den norske møbelproduksjonen, de hjemmemarkeds-orienterte bedrifter og bedrifter som er rettet mot kontraktmarkedet. Stadig flere i den første gruppen legger seg på en designprofil som for ca ti år siden var forbeholdt kontraktmøbelprodusentene. Vi har også sett at mindre produksjonsbedrifter har spesialisert seg på en kresen designlinje, og funnet sin nisje i dette segmentet. Leads Møbler i Ørskog og Skisma på Osterøya er eksempler på dette. Designergruppene Fjord Fiesta og Norway Says er i startgropa, men har allerede vunnet mange venner blant møbelinteresserte hjemme og ute. Denne vendingen må forklares med at det har blitt en større interesse for design-kvaliteter hos nye kjøpergrupper, og at flere er villige til å betale mer for et møbel dersom de finner kvaliteter som de tiltrekkes av. Denne tendensen blir blant annet forklart med en større differensiering i konsumentenes adferd og ønsker. Flere forbrukere søker det spesielle og egenartede, produkter som gir uttrykk for holdninger som de selv kan identifisere seg med. Blant disse holdninger kan være ønsket om å verne naturen og spare ressurser, noe som igjen gir preferanser for produkter som er enkle og mer holdbare. En økende reisevirksomhet fører til at moderne, internasjonale impulser slår sterkere inn hos norske møbelkjøpere. Og sist men ikke minst: Mange forbrukere har råd til å koste på seg produkter som har tilleggverdier, og som ikke bare sikter mot fysisk behovs-tilfredsstillelse.
Norsk Møbelfaglig Senter har ønsket å bidra i denne tilnærmingen mellom design, produsenter og marked. Senterets første styreleder, Inge Langlo, tidligere markedssjef i Møremøbler, var lenge en drivkraft for å utbre forståelsen for formmessig nytenking. Senteret arrangerte fra starten i 1995 en rekke utstillinger der det beste innen norsk design ble vist for et interessert publikum.

I 1998 tok senteret et steg videre, da det i samarbeid med blant andre Kunsthøyskolen i Oslo og Nærings- og miljøavdelinga i Møre og Romsdal fylkeskommune, tok initiativ til prosjektet Industrirettet Møbeldesign. Intensjonen bak dette tiltaket var å legge grunnlag for en bedre dialog mellom designmiljøene og produsentene. Designstudenter fikk anledning til å lære bedriftenes rammevilkår å kjenne, mens bedriftene fikk møte de unge designere på deres hjemmebane. Målet var å få til en utvikling som alle i møbelmarkedet ville tjene på. Designerne ville få flere oppdrag, produsentene ville få nyskapende og innovative produkter, mens møbelkjøpere kunne skaffe seg møbler som gav varig eieglede. I utstillingen presenterer vi noen norske møbler som med et samlebegrep gjerne kalles designmøbler. Møblene er delt inn i tre hovedgrupper, med følgende karakteristikker:

  1. Gjemt, men ikke glemt. Klassikere i norsk møbeldesign.
  2. DesignNÅ. Aktuell, norsk møbeldesign.
  3. Underveis. Tegninger og prototyper av møbler som hittil ikke har vært satt i produksjon.

NB! (Omtale av noen av de utstilte produktene bildetekster- Produktene bør knyttes til den gruppa de tilhører ved at en i etterkant av bildetekstene skriver, vekselvis: Gjemt, men ikke glemt, DesignNÅ og Underveis. Kan også vurdere å ha denne tittelen først i bildeteksten – gjerne på egen linje.)

Gjemt, men ikke glemt:

Ponny
Design: Tormod Stephan Alnæs, 1953. Produsent: Rør-møbler, Strømmen. ………….Produsent 2003: FurnArt. Relansert stol i serie som i tillegg består av liggestol med krakk og bord med glasstopp.

Scandia
Design: Hans Brattrud, 1957. Produsent: Hove Møbler.
Produsent 2003:Fjord Fiesta. Hove Møbler i Stordal var en pioner innen lamineringsteknologien. Scandia-stolen vakte oppsikt da den ble presentert første gang, og i år blir den relansert.

Rondo 
Stålstol med stoppet rygg og sete. Design: Jan Lunde Knutsen, 1963. Produsent: Karl Sørlie & Sønner.

Planet
Design: Sven Ivar Dysthe, 1965/2002. Produsent: Møre Lenestolfabrikk/Fora Form. Den første kuleformede stol i norsk møbelhistorie. Stolen hadde et skall av glassfiberarmert polyester med skumplaststopping. Planet varslet Pop-art møblenes inntog i Norge.

Ecco
Design: Møre Designteam, 1970. Produsent: L.K. Hjelle Møbelfabrikk. Eksempel på at teknologisk utvikling kan spore til formmessig nyskaping. Designerne gjorde seg her nytte av den nye teknologien med formstøping av kaldskum rundt en stålramme.

Concorde
Design:Torstein Flatøy, 1984. Produsent: Bahus. Stol og trekantskap. På 1980-tallet åpnet flere av hjemmemøbelprodusentene opp for uvante linjer i tradisjonelle møbler, som Bahus med Torstein Flatøys Concorde.

Miles
Design: Steinar Hindenes, 1987. Produsent: Vatne Lenestolfabrikk. Karmstol i ask og svart lær.

Spiral
Design: Erling Revheim, 1989. Produsent: Møremøbler.

Sevilla
Design: Svein Gusrud,1992. Produsent: Møremøbler. Vann er det flytende utgangspunkt for dette produktet som er materialisert i tre, metall og lær. I stolen ser vi konturene av båtskroget og seilet.

Kykkeliky
Design: Olav Eldøy. Produsent: Woody Shop. DesignNÅ Ellipse sofa og benk med bord. Produsent Skisma, 2003.

Whole in one
Design: Nora Furuholmen og Christian Sæther, 2002. Produsent: Leads Møbler. Stol med ergonomisk tilnærming. Den har en skulpturell form som gir støtte for kroppen, uttalte juryen som gav stolen Merket for god design i 2002.

Peel, stol og krakk
Design: Olav Eldøy, 2002. Produsent: Stokke Gruppen. Stol med sterk identitet, basert på formen til et appelsinskall. Ble raskt en publikumsfavoritt.

Date
Design: Olav Eldøy, 2003. Produsent: Stokke Gruppen. Stolen har en fjærende mekanisme i stolsetet som gjør at man lett kan endre sittestilling ved hjelp av kroppsvekten.

Cliffhanger
Design: Produsent: Talgø og Woodyshop.

Delta Inspiration
Design: Arild & Helge, 2002. Produsent: Hj. Brunstad Fabrikker. Stol og krakk. Brunstad har med formsikre møbler, som for eksempel stolene i Delta-serien, plassert seg blant møbelprodusentene som gjennom målbevisst bruk av design vil gi kundene meropplevelser, noe å bli inspirert av.

Papermaster
Design: Tore Borgersen, 2001. Produsent: Swedese. Avisholder for de som følger med på det som skjer.

Underveis Ballett
Design: Tormod Alnæs, 1990. A-chair. Design: Are Hundstuen, 2001. En stol som vil omfavne og beskytte deg, uttaler designeren.

Birce
Design: Frode Myhr, 2002. Mr T. Design: Espen Voll og Gaute Hjøll Dahle, 2002. Hyllesystem. 1.premie i Norsk Møbelfaglig Senters designkonkurranse Underveis i 2002.

Sushi table & Lippy
Bord og stoler. Design: Cathrine Torhaug, 2002. Cow. Design: Cathrine Torhaug, 2002. Barkrakk i plast med sete i lær og føtter i rustfritt stål. (Slutt bilder)

Utstilte produkter som ikke er avbildet i katalogen Gjemt, men ikke glemt:

City
Design: Øivind Iversen, 1954. Produsent: Møre Lenestolfabrikk. Formpresset stabelstol. Et gjennomført industriprodukt. Setet og ryggen var et skall som var framstilt gjennom en moderne produksjonsprosess, det samme var stålunderstellet. En bestselger for Møre Lenestolfabrikk i 1950- og 60- årene.

Nordic
Design: Ingmar Relling, 1956. Produsent: Vestlandske Møbelfabrikk. Sammenleggbar lenestol, som skapt for frakt over lange avstander.

Infi
Design: Jan Lunde Knudsen, 1960. Produsent: Georg Eknes Metallindustri og Raknes Møbelfabrikk. Eksklusive møbler som ble eksportert til store deler av verden. INFI fikk blant annet designpris i Japan.

Dokka 1001
Design: Sven Ivar Dysthe,1961. Produsent: Dokka Møbler AS. Dokka-kolleksjonen var et av de første store eksportframstøt fra norsk møbelindustri.

Svingstol
Produsent: Klocks Lenestolfabrikk. 1960-årene.

711
Design: Fredrik Kayser, 1960. Produsent: Vatne Lenestolfabrikk. Et møbel som rommer det beste fra det som har blitt kalt Scandinavian design- epoken i norsk møbelproduksjon.

Syklus
Design: Adolf Relling, 1962. Produsent: Rasmus Solberg Møbelverksted. Sybord i palisander/teak.

Flamingo
Design: Jon Hjortdal. Produsent: Velledalen Lenestolfabrikk. Futurum benk. Design: Rastad & Relling, 1965. Produsent: Mysen Møbelindustri. Del av møbelserie som bestod av forskjellige modeller: bord, skap, stoler, sofa etc. Hyttemøbelet som ble ”allemannseie”, i stuer og lærerværelser.

Pop-corn
Design: Sven Ivar Dysthe,1968. Stolen ble tegnet til åpningen av Henie Onstad Kunstsenter i 1968.

Falcon
Design: Sigurd Resell, 1971. Produsent: Vatne Lenestolfabrikk AS. Totem. Design Torstein Nilsen, 1984. Produsent: Møre Lenestolfabrikk. Et møbel –og en skulptur..

Go-stolen
Design: Jens A. Kjersem. Produsent: Elevbedrifta Go-stolen. VK1 Helse- og sosialfag ved Sykkylven vidaregåande skule, 2003. DesignNÅ Boks 101. Design: Steinar Hindenes, 1996. Produsent: Circus Product.

CD-hylle
Teknologiske nyskapinger krever designere med et blikk for praktiske løsninger.

Boks 109
Design: Steinar Hindenes, 1996. Produsent: Circus Productions. CD-hylle. Oppbevaringsmøbel, som skaper orden i private CD-samlinger.

Taxi 2-seter/ Taxi bord
Design: Arild & Helge, 1999. Produsent: Helland Lenestolfabrikk.

Oxygen skillevegg, bord og krakk. 2000
Produsent: Hov Dokka. Også vegger har blitt et møbelprodukt de siste tiårene. I et raskt omskiftelig arbeidsliv er fleksibilitet i romløsningene nødvendig for å legge til rette for best mulig kommunikasjon mellom organisasjonsnivåene.

Pantonic stol
Design: Werner Panton. Produsent: HÅG. HÅG Pantonic er laget i ett stykke formpresset kryssfiner. Stolen inviterer til variert sitting og svarer på alle slags bevegelser.

Swing stol
Design: Peter Opsvik, 2000. Produsent: HÅG. Uten bruk av ressurskrevende mekanismer kommer brukeren i dynamisk bevegelse.

Petit
Design: Arild & Helge. Produsent: Hj. Brunstad Fabrikker. Småbord på hjul. Avanti stol og pall. Design: Tore Wroldsen, 2002. Produsent: Formfin.

Loop stol
Design: Johan Verde, 2002. Produsent: Foraform. Hullet i stolen ble til ved et uhell. Ofte er det uforutsette hendelser som fører tankene inn på nye spor. Loop har blitt et møbel som gir spenst til de omgivelser den plasseres i.

Coltrane
Design: Circus Design, 2002. Produsent: Bahnsen Collection. Stol som inviterer til godt tilbakelent hvile. Tilbyr andre sittehøyder- og vinkler enn hvilestoler flest.

Butler
Design: Woody Shop. Produsent: Talgø.

Sunset
Design: Woody Shop. Produsent: Talgø. Tidsskrifthylle.

Wave
Design: Woody Shop. Produsent: Talgø. Håndklehylle.

Alfa bord
Design: Arild & Helge, 2003. Produsent: Heggen. Ny småbordfamilie med klassiske linjer.

Underveis
Brussel. Design: Tormod Alnæs, 1958.

Habibi
Design: Are Hundstuen. Runde kurver og organisk form, som et speilbilde av menneskekroppen
Design: Steinar Hindenes, 1987. Vist på Møbelforum sin stand på møbelmessen i Oslo i 1987.

Stofa
Design: Solheim Design. Møbelet er verken stol eller sofa, men et system av separate sitteelementer linket sammen gjennom en plate på gulvet.

Passepartout
Design: Solheim Design, 1998.

Hanne og Hugin
Design: Olav Eldøy. Et stol- og stileksperiment inspirert av naturen designeren har vært omgitt av hele livet, på Stord: “Her lever eg med havet, dyra og naturen tett innpå. Dei organiske formene blir såleis naturlege uttrykksformer. Den største inspirasjonskjelda er sjølvsagt kvinna ”, sier Olav Eldøy.

Split
Design: Olav Eldøy.

Rokokko
Design: Olav Eldøy, 1996.

Utstillingsproduksjon: Norsk Møbelfaglig Senter. (Tekst: Eldar Høidal)