MØBELMUSEET, SYKKYLVEN

Drømmen om den frie form (1998)

Laminering i norsk møbelproduksjon. Tre har alltid vært, og vil kanskje alltid være, vårt fremste møbelmateriale. Det er lett å forme, har lav egenvekt og er varmt og behagelig å ta på. Alle disse egenskapene følger selvsagt materialet ved laminering, men det blir så mye sterkere, og kan derfor formes på helt nye måter. For oss som designere er laminert tre et interessant materiale å arbeide med, – med stadig nye muligheter. (Elsa og Nordahl Solheim.)

 

Forord
Gjennom utstillingen ‘Drømmen om den frie form’ viser vi hvordan lamineringsteknikken har vært med å prege norsk stolproduksjon fra 1950-åra og fram til i dag. Vi presenterer både enkeltmodeller, halvfabrikata og produksjonsutstyr for å gi et innblikk i hvilke utfordringer designere og produsenter har løst innen denne teknikken. Det er god grunn til å si at det er lamineringsteknikken som har sikret trematerialet en så fremtredende plass i norsk stolproduksjon som det har i dag. Da lamineringsteknologien ble utviklet hos sunnmørske møbelprodusenter midt i femtiåra, var andre materialer tilgjengelige for møbelprodusentene, blant annet metall og plast.

Haakon Stenstadvold skrev en artikkel i Bonytt i 1949, etter en utstilling med nye møbler ved The Museum of Modern Art i New York, der han beklaget at ingen norske møbelprodusenter nådde opp. Han fortalte om de nye stoffene som andre lands produsenter hadde tatt i bruk i årene tett etter krigen: ‘De nye stoff som er i bruk, synes å være først og fremst plastic, så gummisvamp, stål og formet finèr.’ Han beklaget at norske produsenter i liten grad eksperimenterte med de nye teknikkene, som for eksempel kryssfinèr.

Ikke lenge etter at Stenstadvolds bekymring hadde stått på trykk tok norske møbelprodusenter opp utfordringen, og mange av de valgte trevirke, i form av laminater, som sitt hovedråstoff. Gjennom å laminere trevirket, det vil si lime sammen varierende antall finerark i forskjellige tykkelser, oppnådde produsentene de alternative materialenes egenskaper som styrke, eleganse, spenst, formfrihet, samtidig som en kunne holde seg til trevirket. Tre i møbler har vært foretrukket av norske forbrukere. Etter hvert har norske, laminerte tremøbler vunnet internasjonalt ry nettopp på grunn av kombinasjonen naturmaterial og brukervennlig funksjonalitet.

De største salgssuksesser i norsk møbelproduksjon, som Laminette, Siesta, Tripp Trapp, Balans og Stressless har alle laminert treverk som bærende elementer. En hovedgrunn til at laminat har blitt benyttet i disse er den formfrihet som materialet gir designer og produsent. Materialet er svært fleksibelt og ellers velegnet for industriell masseproduksjon. Med utviklingen i formpressingsteknikken og dataassistert etterarbeiding er det bare fantasien som setter grenser for utformingen av fremtidens laminatmøbler.

I utstillingen viser vi gjennom konkrete eksempler hvordan grensene for hva som er mulig å gjøre med laminert trevirke hele tiden har blitt flyttet. Det blir også satt fokus på hvor norsk stolproduksjon står i dag, og vi søker også å gi inspirasjon for den fremtidige utvikling på området.

Drømmen om den frie form Laminert tre har vært benyttet i utforming av møbler i mer enn hundre år. Metoder, maskiner og verktøy har stadig vært gjenstand for videreutvikling og nyutvikling gjennom disse årene. Det har åpnet for nye formuttrykk på møblene og for mer rasjonell produksjon, som har senket kostnadene og dermed prisene. Vi har fått spennende møbler til priser som gjør de tilgjengelige for brede befolkningsgrupper over hele verden.

Utviklingen går videre, og man vil oppleve innovasjoner skapt ved hjelp av lamineringsteknikk. Lamineringsutstillingen ‘Drømmen om den frie form’ gir et godt og allsidig bilde av lamineringsteknikken anvendt i norsk møbelproduksjon. Man blir imponert over hvor mange og gode produkter den har dannet grunnlaget for. Faktisk er det slik at det i stor grad er produkter som er blitt akseptert i utlandet og som etter hvert har resultert i den betydelige møbeleksporten fra Norge.

Vi merker oss også at svært mange av disse produktene er skapt i samarbeid mellom produsenter og profesjonelle designere. For å plassere disse produktene i et internasjonalt perspektiv, mener jeg det er riktig å nevne noen sentrale personer, produsenter og modeller utenfor vårt lands grenser som betydde mye for utviklingen og anvendelsen av lamineringsteknikken i møbelproduksjonen. Dette slett ikke for å forringe inntrykket av den norske innsatsen.

Tyskeren Michael Thonet , som flyttet til Østerrike, er kjent for at han fant frem til en prosess for bøying av heltre og at han startet firmaet Gebruder Thonet i Wien. Mest kjent er vel stol nr. 14, som ble satt i produksjon i 1865. Det var starten på Wienerstolene, som produseres i store mengder fortsatt. Mindre kjent er det nok at han allerede i 1830 begynte å eksperimentere med bøying av laminert tre. Thonet fikk sitt første patent på slik bøying i 1842. Nytt patent fikk han i 1852. Stolene Boppard 1 og Boppard 2 ble utviklet i perioden 1836 – 1842.

Alvar Aalto er født i Finland. Han var bygningsarkitekt, men tegnet gjerne interiør til sine bygninger. Lenestolen 41 ble tegnet til et tuberkulose-sanatorium i nærheten av den finske byen Paimio. Den ble satt i produksjon av firmaet Artek Oy i Helsingfors i 1935. Den er meget berømt og er fortsatt i produksjon. Senere fulgte flere modeller, slik at Artek Oy har en hel kolleksjon tegnet av Alvar Aalto.

Marcel Breuer var ungarer, tok sin utdannelse i Østerrike og hadde arkitektkontor i Berlin. Han arbeidet både i Sveits og Ungarn. Breuer utvandret til England og slo seg senere ned i USA. Han tegnet sin liggestol i laminert tre i 1935-36 (Chaise Lounge). Den ble satt i produksjon hos det engelske firmaet Iskon Furniture i London i 1936.

Svenske Bruno Mathson tegnet en stolserie i laminert tre i 1935. Stolen Eva tilhørte denne serien. Den ble i 1936 satt i produksjon hos Karl Matthson i Varnamo. Dux Møbel AB overtok produksjonen senere.

Charles og Ray Eames var født i USA. De var begge arkitekter og giftet seg i 1941. I perioden 1941- 43 eksperimenterte de med laminerte møbelkomponenter av formet, laminert tre på The Museum of Modern Art i New York. I 1947 satt møbelprodusenten Herman Miller noen av forslagene i produksjon. Stolen LCW (Lounge Chair Wood) var en av disse. Den best kjente laminerte stolen (nr. 670) ble satt i produksjon av Herman Miller i 1956.Den blir ofte kalt The Eames Chair og den produseres og selges fortsatt.

Danske Arne Jacobsen var bygningsarkitekt, men som flere av sine kolleger tegnet han gjerne interiørgjenstander som passet til bygningene. Spesielt gjaldt dette hotellet SAS Royal i København. Av møbler tegnet han flere stoler i laminert tre. De ble satt i produksjon av Fritz Hansen. Mest berømt, og også mest solgt, er Myren (Mauren) , tegnet i 1952.

Møbelverdenen er spennende. Norge er med og blir regnet med. Kanskje har vi markert oss best og mest når det gjelder stoler med laminerte deler. Men vi må utvikle oss videre, og da må vi ta med oss ordet om at den som intet våger intet vinner. (Inge Langlo Stranda 20. juli 1998.)

Funksjon og form
Mennesket har gjennom mange hundre år hatt behov for å bøye tre slik at det kunne tilfredsstille funksjonelle og estetiske formål. De som bygde båter av tre måtte lære seg kunsten å forme treet slik at det kunne pløye gjennom bølgene, med og uten last. De første skiløperne fant at det var vanskelig å pløye gjennom løssnøen uten at skituppen var bøyd opp. De tidligste skimakerne brukte heltre som ble bøyet gjennom bindeelement (f.eks. tjære) og formpressing over tid. I 1890-åra kom de første limte ski. De var bygd opp av to lag, vanligvis med en såle av ask eller hickory.

Forløper
Laminering er en teknikk som er kjent i møbelproduksjonen fra det forrige århundredet. Firmaet Thonet i Wien utviklet en teknikk til å bøye runde staver av bøketre rundt 1830. Trelamellene ble først kokt i vanndamp, deretter presset inn i former laget av støpejern. Der lå det til det ble tørt. Thonet brukte teknikken på noen av de første stolene sine. Senere gikk de over til å massefremstille stoler ved å bruke bøytre i produksjonen.

Organisk funksjonalisme
I mellomkrigsårene vokste den funksjonalistiske retningen fram i kontinental møbeldesign. Den første funksjonalismen var geometrisk og enkel i uttrykket, og traff i liten utstrekning det kjøpende publikums smak. Den finske designeren Alvar Aalto og svenske Bruno Mathson var tidlig ute når det gjaldt å bruke bøyet, laminert trematerial for å gi møblene en funksjonell oppbygning, et moderne uttrykk og en høy sittekomfort. Disse produktene var likevel håndverksmessig fremstilt, og prismessig ikke tilgjengelig for den jevne forbruker. Etter krigen ble produksjonen av trelaminat forbedret og tilpasset industriell framstilling.

Treet blir plastisk
Det var det amerikanske designerekteparet Ray og Charles Eames som la det viktigste grunnlaget når det gjaldt formpressing av trematerialer for moderne møbelproduksjon. I 1940 utviklet de en ny teknikk for å presse kryssfiner i tredimensjonale former. I Skandinavia var det den danske møbelbedriften Fritz Hansen Eft. som tok opp den nye teknikken og eksperimenterte videre med den fra 1950.

Prinsippet for den nye teknologien var at det sammenlimte fineret, eller sammenlimte lameller av tre, ble lagt i former som var innvendig kledd med metall, som var strømførende. Formen ble presset sammen under høyt trykk. Teknikken krevde at en brukte syntetisk resinlim som herdet raskt når den ble varmet opp. På få minutter var setet eller stolformen ferdig. Det nye materialet en på denne måten fikk fram var ikke bare sterkt og holdbart, det fikk også helt andre egenskaper enn det materialet det var oppbygd av. Treet var blitt plastisk og formbart på en annen måte enn før. Det åpnet seg mange muligheter for kreative designere.

Sveifet trelein
De første møbelbedrifter i Norge hadde ikke kompetanse eller utstyr for bøying av heltre eller laminat. For å få buet form på stolleiner eller andre møbeldeler, måtte de derfor skjøte sammen to heltrestykker. Den bøyen som er i trestykkene er formet på båndsag gjennom utsveifing. Gjennom denne metoden gikk mye trevirke til spille, og det kunne også skje at skjøten løsnet. Særlig kunne det være et problem under og like etter siste verdenskrig, da produsentene måtte bruke mindreverdig surrogatlim.

Innstikkmetoden
Den finske designeren Alvor Alto gjorde i 30-åra forsøk med den såkalte innstikkmetoden. Den går ut på at lameller stikkes inn i oppsplittet heltre og limes. På denne måten kan treet lettere formes og styrken i bøyen blir relativt god.

Blinken
De første møbler med formpresset finer og laminat var avanserte designprodukt med smal kjøperappell. Formpresset tre ble i norsk møbelindustri i første omgang brukt i skjulte deler av møblene, i første rekke i ryggbrettet på de små lenestolene. Slik ble det f.eks. brukt i Hjellegjerdes Blinken-stol fra 1955.

Ryggform fra 50-åra
Johan P. Tynes Trevare var tidlig ute med laminering. Allerede i 1957 skaffet bedriften seg en lavfrekvens laminatpresse, som blant annet ble brukt til å forme denne stolryggen, som er presset i to deler. Med lavfrekvent pressing tok det mye lenger tid å nå ønsket temperatur enn hva som er tilfellet med dagens høyfrekvens presser. I tillegg kan produsentene med dagens utstyr bøye større tykkelser. Rygglaminatet har en kjerne av huntonitt, ytterfineren er Abaki-finer. Det var Osvald Haddal i Sykkylven som laget stoler av denne formen.

Pionerer på Sunnmøre
For hver nye modell med laminerte deler måtte det lages originale former. I de fleste møbelfabrikker var det verksmesteren, evt. modellsnekkeren, som måtte lære seg dette. Han måtte tidlig i produktutviklingen inn i en dialog med designeren for å finne fram til møbelformer som det var teknisk mulig å lage. Lamellene som ble plassert i formene ble formet gjennom høyt trykk og varme fra en høyfrekvens generator. En av de første møbel-bedriftene i Norge som skaffet seg en høyfrekvens generator for å lage limtrekonstruksjoner, var Møre Lenestolfabrikk. Noe seinere investerte Hove Møbler i Stordal og Joh. P. Tynes i Sykkylven i lignende laminatpresser. I den utstrekning de hadde ledig kapasitet, ble de underleverandører for andre bedrifter som ville prøve det nye materialet. Formene som lamellene skulle presses i måtte bedriftene lage selv.

Høyfrekvens formpressing
Laminatet ligger mellom elektroder som er h.h.v. negativt og positivt ladet i produksjonsprosessen. Ved hjelp av en generator, som elektrodene er koblet til, blir molekylene i limet satt i bevegelse opp til 13500 millioner svingninger per sekund (høyfrekvens.) Laminatet utsettes for opp til 40 tonns trykk, trykket fører til høy friksjon mellom limmolekylene og friksjon avgir varme. Limets positive og negative molekyler søker til motsatt elektrode, og de raske molekylbevegelsene skaper varme. Limet er utherdet ved 100 grader C.

City
Allerede midt på 50-tallet kom Møre Lenestolfabrikk i Ørsta inn på kontraktmarkedet, med stolen City, tegnet av Øivind Iversen. Setet og ryggen er laget av formpresset laminat, og stolen har kromforniklede bein av stål. Ved siden av at stolen var stabelbar, kunne den også kjedes sammen til lange rekker. City var et gjennomført industriprodukt, setet og ryggen var et skall som var framstilt med en moderne, teknologisk basert produksjonsprosess, det samme var stålunderstellet.

City kunne gjennom sin rasjonelle oppbygning føres ut til markedet i stort antall og til en gunstig pris. Stolen gikk i over 200 000 eksemplar for Møre Lenestolfabrikk. Med City-stolen kunne det sosiale programmet som de internasjonale pionerer for funksjonalismen hadde hatt i mellomkrigsårene realiseres. Men selv om stolen i utgangspunktet var tenkt både for private og offentlige miljø, ble det offentlige markedet hovedavtageren for City.

Vatne 108
Designeren Fredrik A. Kayser hadde i flere år nær kontakt med møbelprodusenten Vatne Møbler. Bedriften var kjent som en kresen produsent av designmøbler, for en stor del til eksportmarkedene. Modell Vatne 108 er karakteristisk for Kayser sin linjeføring. Smekker og elegant i formen, med fine detaljer i trebearbeidingen. Laminatene som er brukt gjør at stolen er solid og robust, trass i sin slanke og elegante form.

Scandia
Mange møbelprodusenter ble rundt 1960 anklaget for å være forutsigbare og lite i stand til særpreget og nyskapende produktutvikling. Et unntak var modellen Scandia som designeren Hans Brattrud tegnet for Hove Møbler i 1957. Stolen er et eksempel på nye og radikale løsninger som begynte å dukke opp fra midten av femtiåra, blant annet muliggjort av den nye lamineringsteknologien. I Scandia er laminatet kuttet opp i staver, som ble lagt med mellomrom. En lignende løsning hadde Kjell Richardsen i sin Tønnestavstol fra 1960. Scandia ble levert både med lav og høy rygg. Senere ble stolen utstyrt med skinnputer og svingbart understell for bedre komfort.

Lami-familien
I 1963 produserte Møre Lenestolfabrikk Sven Ivar Dysthes modell Laminate. Dette produktet ble starten på en hel serie med møbler; Lamifamilien, der Laminette er det mest kjente medlemmet. Lami-stolene gjorde seg sterkt gjeldende i det norske kontraktmøbelmarkedet som vokste betydelig ut over i sekstiåra. Stolene ble brukt både i samfunnshus, bedehus, kirker, kinosaler, kantiner m.m. Dette var ofte flerbruksrom, der det var ønskelig å ha stoler som kunne settes vekk for kortere perioder. De laminerte stabelstolene oppfylte dette kravet, i tillegg var de slitesterke og lette å flytte på. De har også en tidløs og attraktiv design, viktige moment ved innkjøp av slike varige kapitalvarer. Laminette-stolen, som her blir presentert, ble første gang vist offentlig i 1967.

Brudd med dansketiden
Det er blitt hevdet at norsk møbelindustri tok et avgjørende oppbrudd med dansketiden i 1960-årene. Kunsthistorikeren Fredrik Wildhagen knytter bruddet til de to møbeldesignerne Svein Ivar Dysthe og Ingmar Relling. Han viser at oppbruddet blir særlig tydeliggjort med deres selvstendige prosjekter med laminerte møbler. Det som i følge Wildhagen særpreget dansketiden var en håndverksorientert tilpasning av produksjonen. Relling og Dysthe hevdet i sekstiårene et renere industrielt og maskinbasert produksjonsideal. Også Relling og Dysthe har inngående kjennskap til materialenes egenskaper og begrensninger, i tillegg til at de har en håndverkers følelse for det gjennomførte arbeid. Deres bidrag er at de overfører dette grunnlaget til en industriell produksjon som tillater fremskaffing av et større antall produkter til en gunstigere pris. De gjør vakre hverdagsvarer tilgjengelige for alle.

Siesta
Første gang Ingmar Relling brukte lamineringsteknikken var i arbeidet med Siesta. Den vant i 1965 1. premie i en designkonkurranse som Industridepartementets bransjeråd for møbel- og innredningsindustrien utlyste for stolmodeller beregnet på eksport. Stolen er skreddersydd for industriell produksjon. Den består av få deler, og med spesiallaget produksjonsutstyr greide arbeiderne på Vestlandske Møbler i Sykkylven å få ned produksjonstiden for en Siesta-stol til to timer. Designeren utnytter i tillegg laminatkonstruksjonens gode, fjørende sitteegenskaper. Siesta er utvilsomt et møbel som vil bli stående i lang tid som en fellesnevner for viktige elementer som gjorde norsk møbelindustri i 1960-åra til en suksesshistorie.

Kengu Design
(Elsa og Nordahl Solheim, produsent Rykken & Co, Øystese.) Stilrein hvilestol med innlaminert heltrestykke i bein. Designerekteparet ønsket å gjenskape opplevelsen av å sitte på en grein, eller på kanten av et stupebrett og gynge. Stolens sete ligger i forlengelsen av en fjærende arm, slik at det oppstår en vippende bevegelse når man sitter i stolen. Elsa og Nordahl Solheim benyttet seinere samme fjæringsprinsipp i andre modeller for Rykken, – i Pirat som kom i 1972 og Jaguar som ble lansert i 1978.

Laminert stol
Forløperen til denne stolen ble utviklet som en del av en semesteroppgave ved Kunstskolen i Bergen, avd. SHKS i 1973, linja for interiør og møbeldesign. Designeren, Odd Arnstein Tenold, ønsket å få frem det han oppfattet som det mest karakteristiske ved en laminert stol, nemlig utnyttelse av limtreets fjærende egenskaper, organisk formgiving og smekker dimensjonering. Stolen ble premiert i Nordisk Møbelkonkurranse 1975/76.

Det å vri lamellene i et hjørne var ikke gjort før, og det var her den største tekniske utfordringen lå. Dette ble løst i et samarbeid mellom designeren og Statens Teknologiske Institutt. Disse tekniske utfordringene kan kanskje også være med å forklare hvorfor stolen hittil ikke har blitt satt i produksjon?

Manta Ingmar Relling har tegnet denne stolen som ble satt i produksjon av Vestlandske Møbler i 1981. Sete og rygg er i bæreduk som er hengt opp i en ramme av laminert bøk. Setet er hengt opp i rundfrest laminat, og dette var første gang at laminat ble bearbeidet på denne måten. Det var noe usikkerhet knyttet til slik rundfresing av laminat, blant annet kunne det bli forskjelligartet snitt i den synlige trestrukturen med kortere og lengre treporer. Eksperimentet falt likevel heldig ut, og stolen var en god salgsvare for Vestlandske i ca ti år.

Balans Variable Formbarheten til laminert tre gjør at designere kan utvikle stoler som ikke bare er estetisk spennende, men også helseriktige. Peter Opsviks Balans Variable følger bevegelsene til den som bruker stolen, samtidig som brukeren blir ledet til å rette ryggen. Balans Variable inviterer til aktiv og variert sitting, noe som kan være nødvendig for mennesker som sitter og ligger seg gjennom store deler av døgnet. En tilsvarende konstruksjon ville vært vanskelig å lage av heltre. En måtte i så fall ha frest til buede former av store trestykker og skjøtet sammen flere deler. En slik konstruksjon hadde både blitt svakere og stivere.

Spring Spring-stolen til Terje Hope er et produkt som kombinerer flere av laminatkonstruksjonens fordeler. Den gir en behagelig og fjærende sitteopplevelse, den gir høy sittekomfort med lite materialbruk og trass i den langstrekte og spenstige formen er det en solid stol. Beregnet både for hjemmemiljø og offentlige miljø, mye brukt som konferanse- og møtestol. Gir god komfort ved langtidssitting på grunn av sine bevegelige egenskaper, som blir forsterket ved gummiforing i sidene. Leveres også med puter i sete og rygg. Produsent Foraform i Ørsta .

Harmony allegro Designeren Tore Wroldsen utviklet denne stolen i nært samarbeid med fysioterapeuter og fysiologer. Den åpne formen i laminatet gir mulighet for variasjon og bevegelse for brukeren. Da stolen ble laget ved Hove Møbler tidlig i 1980-årene vakte den oppmerksomhet på grunn av laminat med store tykkelsesforskjeller. Den gang var det en stor teknisk utfordring som ble løst ved Hove. Dagens moderne formpresser takler lettere slike utfordringer, ved at man kan målstyre øket varmegjennomgang til områder med forøket tykkelse.

Ryggtreneren
Stolen ble først laget med fast sete. På grunn av problemer med sprekkdannelser i laminatet, er den siste generasjon av Ryggtreneren utstyrt med regulerbart sete. Vektarmen kan derfor justeres etter den belastning konstruksjonen blir utsatt for. Designer og produktutvikler er fysioterapeuten Jens Arne Kjersem, som har ønsket å utvikle et hjelpemiddel som kan trene opp de små støttemusklene innerst ved ryggsøylen. Stolen finnes i en del helsestudio. Det følger med en laminatbøyle, som skal brukes til å trene armstyrken. Det er Joh. P. Tynes Trevare som lager laminatdelene til denne stolen, som prøver ut trelaminatets tålegrenser.

Ida
Ida (1995) er bygget opp av et elegant, dobbelkrummet skall-laminat, uten ekstreme kurver. Produsenten Sørliemøbler i Sarpsborg var først ute med å prege stoff på et skall av finer i én prosess. Designer er Beate Ellingsen. Stolen fikk i 1997 Norsk Designråds ‘Merket for god design’. Juryen sier dette om stolen: ‘Stolen har et fint og renskåret formspråk, kombinert med god sittekomfort. Nytt for denne stolen er at utgaven i finer kan innlamineres med tekstil, noe som muliggjør variasjon og tilpasning til et konkret interiør.’

Yme
Designeren Eirik Balavoine og produsenten Hove Møbler i Stordal hadde et nært samarbeid da meditasjonsstolen Yme skulle settes i produksjon. Problemet med store tykkelsesforskjeller i et laminat hadde bedriften løst med stolen Harmony. Her fikk man et tilleggsproblem ved at avstanden mellom den tykkeste og den tynneste delen er ekstremt liten.

Først prøvde man med en form som var lukket. Det ble ikke vellykket, andre forsøk gikk bedre og etter syv måneders intens eksperimentering kunne første serie produseres. Stolen fikk i 1991 Norsk Designråds diplom for God design.

Alexandria
Norsk stol med internasjonal fremtid. Alexandria-stolen er tegnet av Snøhetta arkitektkontor til biblioteket i Alexandria i Egypt. Hove Møbler har her produsert en modell der sete og rygg er laget av samme laminerte stykke. Utfordringen var blant annet å få til mindre radius i bøy på yttersiden enn på innsiden. Det er lagt inn kile på yttersiden av bøy, ikke på innsiden som er vanlig. I tillegg har laminatet varierende tykkelse.

B-dimension
Designerekteparet Solveig og Fredrik Torsteinsen har med stolen B-dimension fått til et elegant og minimalistisk uttrykk. Produsenten Foraform har bidratt med utprøving av nye sider ved lamineringsteknikken. Det er særlig problemet knyttet til strekk av trefiner som har krevd ressurser i dette tilfellet. Overgangen mellom rygg og sete er dristig, og bedriften har patentsøkt lamineringsmetoden for sete og rygg. Stolen er stabelbar og kan rekkekobles.

Laminerte salgssuksesser
Dagens hvilestoler er som skapt for en moderne og avslappet tilværelse foran TV-skjermen. Sigurd Resells Falcon var en mye benyttet hvilestol fra den ble lansert seint i 60-åra, tilpasset en noe friere og mer løssluppen innredningsstil enn det hadde vært før. Nå er den satt på sidelinja av stoler som helt kan tilpasses individuelle krav til en uavhengig og fri sitteutfoldelse. Vi tenker kanskje ikke primært på de som laminerte stoler, men faktum er at de alle fleste regulerbare hvilestoler, som Stressless fra Ekornes og Hjellegjerdes Mirage, har laminerte komponenter som en svært viktig bestanddel. Ekornes Mobilo er vel den hvilestolen som i størst grad utnytter laminatets egenskaper som spenst, styrke og formbarhet.

(Eldar Høidal)